Tekst: Heidi Finskas, direktør for bærekraft i KLP
Gjermund Grimsby, fagansvarlig for klima i KLP 

KRONIKK: Norge skal til netto null klimagassutslipp i 2050. Klimautvalget har slått fast at alle næringer må med, og Omstillingskommisjonen skal vise vei. Det skjer mot et bakteppe av geopolitisk uro og en ny oljefest i Norge, der Europa er helt avhengig av energi fra norsk sokkel. Så selv om omstillingen er nødvendig, skjer den ikke automatisk. Den forutsetter at noen tar ansvar for å styre den. Spørsmålet er hvem. 

Den gode historien sprakk 

KLP, Storebrand, Gjensidige og Oljefondet har alle satt seg mål i tråd med Paris-avtalen. Globalt har over 575 av verdens største investorer undertegnet FNs kampanje «Race to Zero». Institusjonelle og offentlige investorer eier til sammen over halvparten av de globale aksjemarkedene, ifølge OECD. Profetien var enkel: Når nok kapital peker i samme retning, vil markedet følge etter. 

Vel, det har ikke skjedd. 

I hvert fall ikke i det omfanget vi trenger for å begrense global oppvarming i tråd med Parisavtalens målsetninger. Nylig publisert forskning i topptidsskriftet Journal of Finance indikerer at «grønn finans» har hatt betydelig økonomisk påvirkning på omstilling, faktisk i størrelsesorden av gjennomsnittlig global prising av CO2, men likevel under én tiendedel av noe som står i forhold til målsetningene i avtalen. 

Hvem tar regningen?

I USA motarbeides klimamålsetninger politisk. Men problemet stikker dypere enn amerikansk politikk. Også blant aktører med oppriktige ambisjoner oppstår klassiske gratispassasjerproblemer. Selv om alle vet at finansinstitusjoner samlet sett er tjent med en ordnet klimaomstilling, har hver enkelt aktør insentiver til å vente på at andre tar regningen. Markedet klarer ikke koordinere seg ut av en markedssvikt. 

Dette er også konklusjonen i en fersk rapport fra Tom Gosling og kolleger ved London School of Economics, basert på workshoper med over 60 av verdens største investorer. De er tydelige på at det markedsstyrte narrativet, der investorer gjennom kapitalallokering og eierskapsutøvelse kan drive frem omstillingen, har nådd sin grense. Det er ikke investorene det er noe galt med. Det er teorien om hva de kan utrette. 

Hva finansbransjen faktisk kan gjøre? 

Erkjennelsen av egne begrensninger er ikke det samme som handlingslammelse. Den er tvert imot et nødvendig utgangspunkt for å gjøre ting riktig. 

Finans Norge har på vegne av en samlet norsk bransje nylig publisert et posisjonsnotat hvor det fremheves at selv om finansnæringen har egeninteresse av å støtte klimamålene, og at ambisjonen om en rettferdig grønn omstilling ligger fast, er finansnæringen først og fremst til for å vurdere risiko og avkastning. 

Gjennom kredittvurderinger, investeringer og rådgivning bidrar vi til at kapital beveger seg mot løsninger som er lønnsomme, også i et klimaperspektiv. Det innebærer å være tydelige overfor kunder og selskaper om hvilke bærekraftige investeringer som faktisk er økonomisk forsvarlige med dagens politikk, og hvilke som ikke er det.

Konservativ bransje 

Men det finnes lønnsomme klimainvesteringer som ikke gjennomføres fordi finansbransjen er for konservativ. Store pensjonsfond har både kapitalen og tidshorisonten som kreves for å investere i fornybar infrastruktur, særlig utenfor de modne OECD-markedene der kapitalbehovet er størst og klimaeffekten per investerte krone ofte er høyere.  

Ifølge Gosling-rapporten skyldes mangelen på slike investeringer sjelden finansielle barrierer. Den skyldes intern organisasjonskultur, selvpålagte mandatbegrensninger og manglende kompetanse. Det er barrierer finansbransjen selv kan gjøre noe med.

Gjennom snart 20 år med samarbeid med Norfund, har KLP og andre forvaltere erfart at det finnes konkurransedyktig avkastning og reell diversifiseringsgevinst i markeder mange i bransjen aldri vurderer.

Finansbransjen må si ifra 

Likevel er kanskje den viktigste rollen politisk. Finansbransjen må slutte å avvente på hva politikerne bestemmer seg for, og i stedet aktivt si fra om hva slags politikk som trengs. Markedet kan ikke løse markedssvikter alene, men markedet kan be myndighetene om å rette opp i dem. Langsiktige investorer ser dette bedre enn noen.  

Finansskiftets medlemmer har i år gitt konkrete innspill til norske myndigheter om behovet for langsiktig, forutsigbar karbonprising og bedre rammeverk for offentlig-privat samarbeid om grønn infrastruktur. Det er ikke lobbyvirksomhet for særinteresser. Det er finansbransjen som gjør jobben sin. 

Forutsigbarhet er en forutsetning 

Usikkerheten knyttet til grønn omstilling er i stor grad politisk usikkerhet. Når retningen er uklar, venter kapital på sidelinjen. Det koster både klimaet og samfunnet dyrt. 

Omstillingskommisjonens arbeid er derfor viktig, men en plan har liten verdi dersom den ikke er troverdig. Som pensjonsselskap kjenner vi godt til verdien av brede politiske forlik. Pensjonsforlikene på Stortinget har gitt forutsigbarhet for sparere, mottakere og forvaltere i tiår. Et tilsvarende omstillingsforlik, forankret på tvers av partiene, ville gitt næringslivet og finansbransjen det de trenger for å investere langsiktig. I bunn og grunn handler pensjonspolitikk og klimapolitikk om det samme: Å prioritere investeringer i dag for å sikre velferd i morgen. 

Mot og ærlighet 

Finansbransjen har lovet mer enn den kan levere. Vi må slutte med det. Ikke for å senke ambisjonene, men for å kanalisere innsatsen dit den faktisk monner. Tydelig rådgivning om hva som er lønnsomt, modige investeringer i fremvoksende markeder, og et klart politisk budskap om at omstilling forutsetter forutsigbare rammevilkår. 

Finansbransjen er kanskje ikke motoren i det grønne skiftet. Men vi kan være en av mekanismene som sørger for at skiftet faktisk skjer.