Arne Fredrik Håstein, nestleder i Finansforbundet

KRONIKK: Det høres kanskje rart ut. I finansbransjen er vi allerede langt inne i KI-revolusjonen. Sammen med teknologibransjen er vi blant de fremste brukerne av kunstig intelligens i norsk arbeidsliv. Det betyr at det som skjer hos oss i dag, sannsynligvis skjer i resten av arbeidslivet i morgen.

Nå står vi midt i et implementeringskappløp. Virksomhetene ønsker å bli mer effektive, mer konkurransedyktige og skape mer verdi. Det er både nødvendig og riktig. Finansnæringen er blant de mest produktive og lønnsomme næringene i Norge. På mange måter er vi blodomløpet i økonomien.

Men både politikere og ledere stiller for få spørsmål om menneskene. For den avgjørende utfordringen er ikke om vi klarer å implementere teknologien. Den avgjørende utfordringen er hvordan vi får ansatte med på omstillingen.

For uten ansatte virker ikke Norge. Derfor handler KI ikke bare om teknologi. Det handler om tillit. Om kompetanse. Om medbestemmelse. Og om hvordan vi skaper og fordeler verdiene. I Finansforbundet jobber vi derfor langs to spor.

Vi ønsker rammebetingelser som bidrar til innovasjon, sysselsetting og vekst. Samtidig jobber vi for at KI skal tas i bruk på en trygg og ansvarlig måte, med fokus på kompetanse, personvern, tillit og medbestemmelse.

Når vi snakker med tillitsvalgte og ansatte i næringen, ser vi et tydelig mønster: Folk er ikke først og fremst redde for KI. Tvert imot. De fleste er nysgjerrige. De ser mulighetene. De ønsker å bruke teknologien.

Men de er usikre på hvordan den brukes. Hvem som kontrollerer dataene. Hvordan den påvirker jobbene deres. Og de ser at stadig flere effektiviseringsprosesser og nedbemanninger begrunnes med KI.

Noen ganger er det reelt. Andre ganger kan man få inntrykk av at KI brukes som en moderne forklaring på en tradisjonell kostnadsreduksjon. Da bør varsellampene blinke. For da oppstår et spørsmål jeg mener vi snakker altfor lite om: Trekker vi opp stigen i arbeidslivet?

Hvem skal bli ekspertene om ti år dersom ingen får anledning til å lære?

Mange av oppgavene som nå automatiseres bort, er de samme oppgavene som tidligere var inngangen til arbeidslivet. Det er her unge lærer faget. Det er der de bygger erfaring. Det er der morgendagens spesialister, ledere og eksperter formes. Hvis vi fjerner disse oppgavene uten å bygge nye utviklingsløp, risikerer vi å gjøre arbeidslivet mindre tilgjengelig for neste generasjon. Vi svekker også tilgangen på den kompetansen vi selv skal leve av i fremtiden. For hvem skal bli ekspertene om ti år dersom ingen får anledning til å lære?

Derfor har jeg et enkelt budskap: Vi må ikke bare investere i verktøyene. Vi må investere minst like mye i menneskene. Teknologi kan skape produktivitet. Men kompetanse skaper konkurransekraft. Når vi ser fremover, tror jeg derfor de virkelig store gevinstene ikke ligger i å gjøre dagens arbeid litt raskere. De ligger i å organisere arbeidet annerledes og i nye måter å lede på.

I finans er vi gode på omstilling. Men forskjellen denne gangen er tempoet og bredden. Denne gangen treffer endringene nesten alle samtidig. Og nettopp derfor er kompetansepolitikk i ferd med å bli like viktig som teknologipolitikk.

Finansforbundets forventninger er enkle. Foretakene må involvere ansatte og tillitsvalgte tidlig. Det må investeres tungt i kompetanseutvikling. Samtidig må det på plass reguleringer som beskytter personvern og styrker tilliten som den norske modellen bygger på.

For den virksomheten som lykkes best med kunstig intelligens de neste årene, er ikke nødvendigvis den som investerer mest i teknologi. Det er den som lykkes best med å utvikle menneskene som skal bruke teknologien. Det krever at vi investerer i folkene våre, ikke bare i verktøyene.