Av: Arne Fredrik Håstein, nestleder i Finansforbundet

KRONIKK: I Norge har vi et regelverk som skal beskytte personer som ikke kan ivareta egne økonomiske interesser. Vergemålsloven har som formål å sikre trygg og forsvarlig forvaltning av midler for mennesker under vergemål, ca. 40 000 personer. Men i praksis har loven fått en utilsiktet konsekvens: den fratar mennesker muligheten til langsiktig og lønnsom sparing. Det handler om rettferdighet for den enkelte, men også om tilliten til finansinstitusjonene og til regelverket.

Mange har tapt store beløp. Erik B. Nes, professor emeritus ved BI, synliggjør dette i et tenkt, men realistisk eksempel: en person under vergemål mottar 1 million kroner i arv fra sine foreldre. Settes pengene på vergemålskonto med typisk 1,8 prosent rente, vil arven etter 30 år være verdt 59 prosent mindre og utgjøre 412 000 kroner. Hadde millionen i stedet fått samme utvikling som forutsettes for Oljefondet, ville verdien derimot ha tilnærmet doblet seg på 30 år, og personen ville hatt ca. to millioner kroner. (Dagens Næringsliv 13.oktober)

På den ene siden bes verger gjennom regelverket om å plassere midler på sparekontoer med ekstremt lav rente. På den andre siden kommer noen banker unna med å tilby et produkt som aldri ville tålt det åpne markedets lys. De det gjelder taper mange tusen i avkastning, noe som betyr unødvendig økonomisk utrygghet for mennesker som allerede står i en sårbar situasjon.

Det er klart at bransjen har en jobb å gjøre for å bygge opp igjen tilliten.

Dagens regelverk, som trådte i kraft med vergemålsloven i 2013, har som mål å sikre trygg og forsvarlig økonomisk forvaltning. Det er et godt utgangspunkt.

Men i praksis har dette ført til at midler ofte plasseres på kapitalkontoer med minimal avkastning – i en tid der inflasjon spiser opp verdien av pengene.

Regelverket stammer fra et gammeldags tankegods, der alternativene for sparing var enten en sparekonto eller investeringer i enkeltaksjer. I dag har vi flere alternative spareformer til en forsvarlig risiko og med lave kostnader, som over tid vil kunne gi stabil og god avkastning. At slike spareformer fortsatt kun er tillat dersom verge søker og får særskilt godkjenning fra Statsforvalteren, er ikke bare utdatert – det er urettferdig.

Jeg argumenterer ikke for å ta stor risiko. Jeg argumenterer for at myndigheter og banker må ta ansvar. Personer under vergemål har like stort behov for økonomisk trygghet som alle andre. Og verger må få muligheten til å forvalte midler på en måte som faktisk gir verdi over tid.

Debatten som har kommet opp den siste tiden, gir en mulighet for bransjen til å gjøre det rette i fremtiden, ved å finne ut: hvordan kan verger sikres at de har reelle, lønnsomme og forsvarlige alternativer å velge mellom? Alternativer som gir personer under vergemål den økonomiske tryggheten de fortjener.

Myndighetene må i første omgang kommunisere tydelig til verger hvilke muligheter de har for å søke unntak, og videre oppdatere regelverket. Bransjen må på sin side være med på å drive endringen frem på en ansvarlig måte. Slik kan vi ivareta og fortsette å fortjene folks tillit.