– Alle liker jo å bli satt pris på, men… Supermann?

Dag Arne Kristensen, nyansatt direktør for Finansforbundet, tygger på ordet. Ser nesten brydd ut. Før dette visste han ikke at Finansfokus’ tegner har gjengitt ham som selveste Supermann. Kristensen er ringreven, veteranen, den halvstuderte røveren og tidligere forbundslederen med milelang erfaring fra alle sider av «gamet». Med denne ballasten skal han fortsette den gode utviklingen i forbundet for tiden er inne i.  

– Hvis noen tror at jeg er et supermenneske, tenker jeg at de har tatt munnen litt for full. Dessuten skaper det overdrevne forventninger.

-Du har kanskje mer til felles med Clark Kent, Supermanns mer beskjedne alter ego?

– Jo, jeg kjenner meg nok mer igjen i ham. Men, jeg kan også stå på scenen og holde innlegg, og engasjere meg noe voldsomt i forskjellige saker. Jeg en god formidler og er ikke redd for å ta plass…

– Ok, der røk Clark Kent-sammenligningen.

Kristensen ler.

 – Nei, jeg er ikke redd for å ta plass, slår han fast, før han tilføyer alvorlig:  – Men aldri på egne vegne.

Kristensen har tenkt annerledes før. Da han var forbundsleder på begynnelsen av 2000-tallet, ble det satt i gang et stort, omfattende og kostbart prosjekt kalt ROM, hvis hensikt var å være et alternativ til den mer tradisjonelle fagforeningen. Men etter kort tid ble det hele skrinlagt grunnet «feil timing».

– Vi hadde en idé om at det fantes et potensiale blant en del arbeidstakere som trengte bistand i arbeidslivet. Men vi var for tidlig ute. Markedet var ikke modent for det. Nå ser vi i en del andre land, for eksempel i Danmark, at det har dukket opp lignende tilbud. Altså alternative tilbydere som ikke er politisk motiverte i samme grad, men mer et servicetilbud til medlemmene. Så ideen er god fremdeles.

– ROM kan bli børstet støv av og bli hentet fram igjen?

Kristensen tenker seg om et øyeblikk.

– Kanskje. Vi får se.

Sterke utferdstrang

«Hjem, hjem langt mot nord», sang Kirsti Sparboe i 1965, og for folk som hadde bosatt seg omtrent så langt nordøst som det går an å komme i Norge, så framtiden relativt lys ut. I Vardø, som ligger en kjapp båttur fra Hornøya, kongerikes østligste punkt, var folketallet den gangen ca. 4000. Det bodde altså over dobbelt så mange folk der som det gjør i dag. Blant disse talte familien Kristensen, bestående av mor, far og tre gutter. Dag Arne var den eldste av dem, og viste tidlig talent for å suge til seg teoretisk kunnskap, og som nesten like fort utviklet en glupsk appetitt for sol, varme og sydlige herligheter.

– Jeg husker ennå godt de siste fredagene før sommerferien. Hvordan vi, omtrent på slaget tre, da mor var ferdig på jobb i banken, satte oss i en fullpakket bil og kjørte sørover mot Oslo. I ett strekk. Og derfra enten til Sørlandet eller til Fornebu, for å sette oss på et fly til Mallorca.

– Ikke et vondt ord om polarvind og nordlys, men du fikk tidlig sansen på et mer behagelig klima?

Kristensen nikker.

-Ja, jeg bestemte meg ganske tidlig at jeg skulle bort fra Vardø. Naturen er dramatisk og vakker, men sommeren er kort og vinteren tilsvarende lang.

Jeg er ikke redd for å ta plass

Så snart han var ferdig med videregående, var han fast bestemt på å melde flytting mot sør. Men hva han skulle gjøre da, var mer usikkert.

-Jeg vippet mellom medisin- eller økonomistudier, og landet på sosialøkonomi.

-Et lykkelig valg?

-Jeg er ikke så veldig opptatt av å se meg tilbake, angrer sjelden på noe jeg har gjort, men jeg burde kanskje satset på mer praktisk økonomi. Sosialøkonomi ble for fjernt for meg, så jeg hoppet av etter to år. Og så fikk jeg sommerjobb i Fiskernes Bank, så Bergen Bank og siden ble det liksom bank for meg.

Her hører det med å tilføye at Kristensen i perioden 2003 til 2015, etter han hadde vært forbundsleder i Finansforbundet i åtte år, og før han kom tilbake dit for ti år siden, var han leder for Samfunnskontakt i DNB. Spennende og lærerike år – og ganske langt fra det han hadde sett for seg på starten av karrieren. Og siden har han aldri angret, verken på at han valgte økonomi, begynte å jobbe i bank – eller reiste fra hjembyen. For det var også en annen, og langt mer personlig grunn enn vær og klima, som var avgjørende for det valget.

Ut av skapet

-Vardø er et bittelite sted, på godt og vondt, og etter hvert som jeg skjønte at jeg var mer glad i gutter enn i jenter, bidro det til at valget om å flytte derfra ble lettere, sier han.

 I min generasjon, og tidligere generasjoner, har det nok vært tabu for mange å snakke om homofili.

Alle skeive har sin egen «komme ut av skapet-historie», Kristensen forteller at hans egentlig var ganske udramatisk. I hvert fall i forhold til familie og venner.

– Familien min var super og jeg hadde gode, nære venner, så det gikk greit. Samtidig er det viktig å huske på at dette var den gang homofili var uløselig knyttet til aids og død. Så til en viss grad var ting preget av det.

– Du har vært åpen om din legning hele veien. Har det bydd på noen problemer i jobbsammenheng?

-Jeg vet at det var noen diskusjoner her og der, men…

– Hva slags diskusjoner?

– Da Bergen Bank og DnC fusjonerte i 1990, og jeg ble nestleder i funksjonærforeningen – som det het da – fikk jeg høre at noen i valgkomiteen hadde sagt ting som: «Men, du vet at han er homo!?».

-Som om det var et problem?

– Ja, som om det var et problem. Men det er ikke til å komme utenom at den gang var dette noe som heftet ved deg. Jeg tror ikke nødvendigvis at det hadde så mye med aids-frykt å gjøre, det var bare det at du var … annerledes.

– Man forventer liksom å finne flere homofile i mer «kunstneriske» yrker enn blant streite dressmenn. Eller er det feil?

– Ja, jeg tror det. Vi har flere åpne homofile og lesbiske politikere, vi har hatt en homofil finansminister og vi har i dag også flere næringslivstopper som er åpen om sin legning. Da jeg gikk av som forbundsleder i 2003, ble jeg intervjuet om dette. Etterpå var det flere eldre menn som betrodde meg at det hadde de aldri våget. I min generasjon, og tidligere generasjoner, har det nok vært tabu for mange å snakke om homofili. Men i dag?

Han trekker på skuldrene.

– I dag er det ingen som bryr seg, sier han, før han retter seg opp i stolen, lener seg fram og skyter inn: -Men samtidig som vi liksom tar for gitt at verden går framover, er det mange steder i verden – også i Europa – utviklingen går feil vei.

– En av fagforeningenes viktigste oppgaver er å skape trygghet på arbeidsplassen. Har din legning gjort at du har vært mer opptatt av det?

– Om jeg er mer engasjert enn andre, vet jeg ikke. Men jeg er selvsagt opptatt av at alle skal få muligheter, uavhengig av hvem de er, hvor de kommer fra og om de har noen funksjonsnedsettelser. Det grunner i en generell rettferdighetsforståelse hos meg. Og, vil jeg tro, hos alle andre som driver innen dette feltet.

Det politiske dyret

«Et typisk organisasjonsmenneske». Det er kanskje ikke så rart, etter så mange år med intenst organisasjonsarbeid, at Kristensen omtales slik. Men hva tror han sjøl at det egentlig betyr?

– Det ene er at jeg er opptatt av rettferdighet.

– Og det andre?

-At jeg er strukturert? Jeg finner i alle fall lett veien i systemene. Skjønner fort hvor makten sitter, hvor det er lurt å bruke energi. Finner raskt ut av hvordan jeg skal påvirke. Når det gjelder å operere i en organisasjon, er jeg ganske, hva skal jeg kalle det, energieffektiv?

Han smaker på ordet. Tenker seg om, og så sprekker ansiktet i et stort, glis.

-Energieffektiv! Det fant jeg på nå, sier han fornøyd.  

-Det hjelper kanskje også litt at du har mange års erfaring, fra flere sider av dette?

– Ja, jo. Selvfølgelig.

Fra 1995 til 2003 var Kristensen forbundsleder, og direktøren rapporterte til ham. Nå er det hans tur til å rapportere til forbundslederen, uten at Kristensen tror det vil by på problemer.

-Det fine med å ha en slik rolle, er at jeg kjenner den. Og jeg skjønner den. Men, det er klart at det nok vil oppstå situasjoner der det politiske dyret i meg vil våkne.

-Kan det by på utfordringer?

Kristensen rister på hodet.

-Jeg opplever at det er lov å tenke politisk og å uttrykke det, også i rollen som direktør. Jeg vil jo ikke slutte å være politisk selv om jeg blir administrativ leder. Vi skal jo sørge for at det politiske apparatet fungerer. Skal legge grunnlaget for det. I det ligger det å skjønne hva politikken skal være og hvordan den skal dra oss videre framover. Men, jeg må selvfølgelig forholde meg til et system som beslutter. Det er jeg trent på. Så dette vil gå helt fint.

Trening er en fin måte å rydde i hodet

Diplomatisk er også et adjektiv som går igjen når folk som har jobbet med Kristensen skal beskrive ham. Modig er et annet. Og noen ganger krasjer de to, som når Kristensen sier det mange tenker, men ikke våger å si høyt.

-Jeg kan bli veldig tydelig – når jeg må.

-Eksempelvis når?

-Vel, når jeg oppdager at diskusjoner går i sirkler, skjærer jeg gjennom. Da gidder jeg ikke mer. Da slår utålmodigheten min inn.

Anti-stress-metode

Kristensen jobber mye. Når han ikke gjør det, reiser han ofte på turer i inn- og utland med ektemannen Christian. Han sier at han stortrives med å bo sentralt og urbant,  bare fem minutter å gå fra Flytoget – som gjør reising enda lettere. Han er glad i god vin og ditto mat – men også opptatt av å holde seg i form.  

-Det siste er på grunn av to ting: For det første er jeg forfengelig, he-he. For det andre så er trening en fin måte å rydde i hodet. Når jeg løper, kan jeg for eksempel gå gjennom innlegg jeg skal skrive eller taler jeg skal holde. Det er enormt effektivt.

-Også fint for å håndtere stress?

-Jeg må si det, ja. Jeg har forresten også en annen metode som er veldig effektiv mot stress, sier han og lener seg litt fram, som om han skal komme med en betroelse: -Det hender iblant at jeg kan våkne midt på natten og ikke få sove, fordi hodet er fullt av ting.

-Du snakker om den såkalte «vargtimen», der selv bagateller blir til uoverkommelige problemer?

-Nettopp. Det jeg gjør da, i stedet for å ligge å vri meg, er å plukke opp telefonen, skrive ned det jeg tenker på og så sende det i en tekstmelding til meg sjøl. Det fungerer som en slags avklaring, da har jeg parkert det – og like etterpå sovner jeg, sier han fornøyd og setter seg tilbake på stolen.

Tydelig kroppsspråk

Hvis Kristensen lykkes med å surfe elegant videre på bølgen av suksess forbundet opplever for tiden, er kanskje ikke parallellen til en superhelt helt så fjern som hovedpersonen selv synes å mene.  Samtidig er det ikke å komme utenom at selv supermennesker har sine svake punkter. Akilles hadde sin hæl, Supermann sin kryptonitt – og Kristensen, hva er hans største svakhet?

-Utålmodighet, kanskje? Hvis jeg for eksempel ser en tjukk NOU-trykksak… Vel, da skal det ikke mange sider til før jeg sovner. Jeg er ikke best på å gå dypt ned i puddingen, for å si det sånn. Jeg kan lett bli lei. Og jeg liker ikke å snu bunken.

-Men, en viss utålmodighet er kanskje ikke så dumt å ha i fagforeningssammenheng? Fra utsiden kan det iblant virke som om det er mye prat og lite handling?

-Det stemmer. Og det gidder jeg ikke, sier han. 

Men kan ikke en slik «cut the crap-stil» føre til episoder av det litt ubehagelige slaget? Kristensen er selvfølgelig klar over risikoen. Og selv om han mener det ikke har ført til direkte vanskelige situasjoner, medgir han at noen han har møtt i løpet av sin karriere nok kan ha blitt provosert.

-Jeg kan være ganske direkte, så det er ikke usannsynlig at folk kan ha blitt fornærmet av ting jeg har sagt.  Eller av kroppsspråket mitt, som heller ikke levner tvil om hva jeg tenker.

-Hvordan da?

-Hvis jeg synes det som sies fra talerstoler eller i diskusjoner er tåpelig, kan jeg himle med øynene eller riste på hodet. Og det er jo selvfølgelig ikke veldig lurt. Men – jeg klarer ikke å la være i noen tilfeller. Åpenbart ikke.

-Det er bare sånn du er?

Kristensen trekker på skuldrene og smiler tilforlatelig.

-Ja, det nok bare sånn jeg er.

**

Fakta

DAG ARNE KRISTENSEN

Født: 23. mars 1964

Familie: Gift med Christian Wallis

Karriere: Startet sin karriere i Fiskernes Bank, ble forbundsleder i Finansforbundet i 1995. Fra 2003 var han leder for samfunnspolitisk avdeling i DNB, før han i 2015 gikk tilbake til Finansforbundet, først som leder for politikk og kompetanse, deretter som kommunikasjonssjef. Overtok som direktør (konstituert) i januar i år, og fra 13. mai fast.