GEITHUS: 5. oktober 2023. Anita Jahr får en telefon fra sin eldste sønn. Har hun hørt noe fra broren Marius? Han skulle vært på jobb klokken to og hadde ikke dukket opp. De hadde prøvd å ringe ham uten å få svar. Anita kjenner en liten klump i magen. Dette var helt ulikt Marius. Hun prøver selv å få tak i ham, men får ikke noe svar.

– Jeg fikk en følelse av at noe var veldig galt, sier Anita. Vi treffer henne hjemme på Geithus en vakker vårdag i mai.

Et par timer senere dro en kompis hjem til Marius. Der var det tomt, bortsett fra noen papirer fra banken som lå fremme. Der sto det at huset skulle på tvangssalg.

Anita ringte politiet og meldte ham savnet.

– De tok det på alvor med en gang, og de var raskt i gang med full leteaksjon.

Via sporing fant de ut at telefonen var i Noresund et sted, og letingen ble flyttet dit. Helikoptre, hundeførere og Røde Kors ble satt inn i aksjonen.

– Jeg var helt nummen, men visste innerst inne at jeg aldri fikk se Marius igjen, forteller hun.

Rundt halv tre på natten fikk hun telefon fra politiet. De hadde funnet bilen. To timer senere ble Marius funnet, hengende i et tre.

Jeg fikk en følelse av at noe var veldig galt.

Anita Jahr

Tilbake satt Anita sammen med sine to andre sønner og forsto ingenting.

– Det kom som en total bombe på oss. Vi trodde alt var på stell. Ingen hadde fanget opp at han slet så fælt. Han må ha holdt så mye vonde ting inni seg. Det er én time å kjøre fra Geithus til Noresund. Der har han parkert bilen, tatt med seg et tau og gått langt inn i skogen, der han har festet tauet og tatt siste steget i livet. Han har hatt god tid til å avbryte og tenke seg om. Da er det ikke spontant. Hvor vondt har han ikke hatt det denne tiden? Det er helt grusomt å tenke på.

GJELD OG TVANGSSALG

Anita beskriver sønnen som snill, introvert og stille og beskjeden.

– Han tenkte på alle andre først.

Samtidig var Marius en ressurssterk mann. I mange år var han kjøpmann på en dagligvarebutikk. Dette ble etter hvert veldig travelt, og han sluttet der. Han fikk raskt jobb på Splitkon, bare et steinkast unna huset til Anita. Også der ble han raskt en ressursperson som bedriften ville satse på. Tilsynelatende sto alt bra til. Marius hadde fast jobb og god inntekt. Likevel viser historien at han ikke fikk økonomien til å gå rundt. Etter en gjennomgang av økonomien viser det seg at han hadde en gjeld på drøyt 1,5 millioner, og at han ikke har betalt huslån og andre regninger. Dette har gjort at han var i ferd med å miste huset.

– Jeg aner ikke hvordan økonomien har sklidd sånn ut. Det er mye mulig han fikk seg en knekk da han sluttet som kjøpmann. Det var slitsomt, og det er mye mulig han følte at han feilet. Dette kan ha ført til en depresjon eller noe sånt. Han hadde jo inntekt til å betjene gjelden, så det er rart han har latt det gå så langt som til tvangssalg, sier Anita.

Trenger du noen å snakke med? Ved akutt selvmordsfare ring 113, Legevakten: 116 117, Mental Helses hjelpetelefon: 116 123, Kors på halsen (Røde Kors) 800 33 321

Marius var en stolt mann. Da han ga seg som kjøpmann og sto uten inntekt, hadde han ikke meldt seg arbeidsledig på Nav for å få inntekt.

– Jeg spurte hva han skulle leve av. Han svarte han hadde oppsparte midler og ville klare seg i mange måneder uten inntekt. Han var nok for stolt til å gå til Nav.

Det kom som en total bombe på oss.

Anita Jahr

Nå er huset solgt. Dette dekket stort sett all gjeld. 

FANGET IKKE OPP

Ruth Helling var eiendomsmegleren som sto for salget av huset til Marius. Hun fanget ikke opp noen tegn til at det sto så ille til.

– Noen skjønner du sliter, men Marius fanget vi ikke opp i det hele tatt. Jeg så den ikke komme, sier Helling.

Hun jobber som eiendomsmegler hos Dialog Eiendomsmegling i Drammen hvor hun i tillegg til vanlig jobb, har ansvar for selskapets tvangssalg. Marius er dessverre ikke den første saksøkte (boligeieren) som har tatt livet sitt.

– I snitt har jeg opplevd alvorlig trussel om, forsøk på eller fullbyrdet selvmord en gang per år. Noen ganger varsler jeg AMK eller annet helsepersonell med bakgrunn i det jeg opplever i kontakt med den som er saksøkt. Noen ganger, når jeg har vært bekymret, har det vært på hengene håret, sier Helling.

Et eksempel på dette er en fravikelse, som utkastelse heter på fagspråket, noen år tilbake. Da ingen åpnet døren, satt låsesmed i gang med å borre opp låsen. Inne var det stille. Tilsynelatende var det ingen hjemme. Likevel var det noe som ikke stemte og noen røde prikker på gulvet ledet frem til en låst dør som også ble åpnet. Huseier hadde dessverre forsøkt å ta livet av seg.

– Rask respons fra ambulansepersonell berget heldigvis livet hans, sier Helling.

FLERE FULLBYRDELSER

Med høye renter og økte kostander skulle man tro at det ble en økning i antall tvangssalg.

– Oppdragsmengden oppleves som relativt stabil. Forskjellen er at det er flere fullbyrdede salg. Jeg har gjennomført flere salg hittil i år enn i hele fjor. Det er litt skremmende. Før har det vært større mulighet for meg å fremforhandle løsninger som refinansiering, som har vært til det beste for både kreditor og boligeier. Høye renter og økt inflasjon har svekket handlingsrommet jeg hadde tidligere, sier Helling, som også opplever stor forskjell i hvor interesserte banker og panthavere er i å finne løsninger før eiendommen faktisk legges ut for salg.

– Det er stor forskjell på saksbehandlerne jeg møter i de ulike bankene, inkassobyråene, Skatteetaten og så videre. Noen er mer løsningsorientert enn andre. Andre er i større grad opptatt av å få dekket inn sine krav så fort som mulig. Et krav kan fort øke fra noen hundrelapper til flere tusen på grunn av blant annet inkassosalær og renter. Når det besluttes et tvangssalg legges i tillegg rettsgebyr til summen. Dette må også innfris av skyldner/saksøkte. Når tvangssalg er besluttet på bakgrunn av lave krav, oppleves det som urimelig å tvinge noen fra boligen sin på grunn av dette, sier Helling. 

Mange har pådratt seg konvoluttskrekk.

Ruth Helling

FLERE ÅRSAKER

Hvordan folk havner i en så dårlig økonomisk situasjon at boligen må på tvangssalg varierer veldig.

– Noen sliter bare med dårlig økonomisk styring, og vi har derfor også en del gjengangere. Dette er saker vi stort sett klarer å løse. Ellers kan det være alt fra skilsmisse, svindel, det er ektefeller som lurer hverandre, spillegjeld, rusrelatert gjeld og ferieturer finansiert med kredittkort. Det er selvsagt emosjonelt verre når folk kommer i økonomiske problemer knyttet til sykdom eller tap av arbeidsplass.  Mange kommer inn i en vold sirkel, sier Helling, som har sett eksempler der folk føler at de må dra utenlands for å kjøpe dyre kreftmedisiner som de ikke får her i Norge.

– De som havner på mitt bord, kommer fra alle samfunnslag. Det er lett å tro at denne type saker i hovedsak rammer ressurssvake mennesker. Det stemmer ikke. I mine mapper er det folk fra alle samsfunnlag.

KONVOLUTTSKREKK

For mange blir ikke saken lettere av å få brev de kanskje ikke helt forstår, og det er ikke primært på bakgrunn av språkproblemer. Undersøkelser viser at én av tre nordmenn sliter med å forstå innholdet i brev de mottar fra offentlige etater.

– Veldig mange har pådratt seg «konvoluttskrekk» og velger å ikke åpne post. Da forsøker jeg andre former for kommunikasjon. I mange tilfeller oppnår jeg kontakt ved å sende en SMS. Når jeg får kontakt,så forsøker jeg å skape tillit ved å fortelle at jeg har forståelse for at de befinner seg i en vanskelig situasjon, og at formålet mitt ikke er å ødelegge livene for dem. Vi snakker om mulighetene som finnes, for å søke andre løsninger enn salg og om at det blir enklere å finne løsninger om vi samarbeider, sier eiendomsmegleren.

MYE SKAM

Når hun får kontakt, er det mye skam.

– Det er skambelagt å ikke gjøre opp sine forpliktelser, og det er vanskelig for folk å vite hvor de kan få hjelp når saken har kommet for langt. Jeg har sett flere eksempler på useriøse aktører som sier de skal hjelpe, men hvor resultatet ender med at folk ender opp med enda større problemer enn de hadde i utgangspunktet. Det finnes heldigvis også mange seriøse aktører som bidrar til en refinansiering, som hjelper saksøkte ut av sitt uføre. Det er ikke alltid at vi lykkes med en langvarig løsning. Jeg ser dessverre at noen folk som har fått refinansiert én gang, også kommer tilbake i samme situasjon igjen. Før det kreves fravikelse (utkastelse) oppsøker jeg saksøkte hjemme på eiendommen. Jeg har også mulighet til å be Namsfogden om bistand til besiktigelse, taksering, foto og visning. Jeg opplever Namsfogden som en stor trygghet. Det er mennesker med stor emosjonell intelligens, forteller Helling.

KOMMUNALT ANSVAR

Hvis du sitter med mye gjeld, er det mulig å få gjeldsordning. Det finnes faktisk også en hjemmel for å få dette selv om du eier boligen din.

– I praksis blir dette ikke brukt. Kommunene har ansvar for å tilby rådgivning og veiledning om økonomi. Det fungerer dessverre ikke. Jeg savner et sted å henvende meg når jeg ser at folk ikke har ressurser til å be om hjelp, og hvor ting kunne vært løst på en annen måte. Det er ofte billigere og bedre både for saksøkte og panthaver, hvis saksøkte hadde fått hjelp til å håndtere situasjonen.

Jeg får respekt for at livet er skjørt.

Ruth Helling

TA KONTAKT

– Hva skal da banker og andre finansinstitusjoner gjør for å unngå at folk havner i en så dårlig situasjon at de må selge huset?– Hvis avdragene ikke blir betalt må man spørre seg hva årsaken kan være. Jeg har sett flere tilfeller av demens der folk verken husker hvor mye de skylder eller at de skal betale. Regninger som går uten avtalegiro, blir gjerne liggende. Å sende kompliserte brev til folk som ikke forstår innholdet, har ingen funksjon. Alt er riktig juridisk, men systemet fungerer ikke etter intensjonen. Ofte kan det være lettere å få hjelp i mindre kommuner. Kommunen og kontaktpersonen i banken på mindre streder kjenner gjerne personen det gjelder, og bakenforliggende årsaker. Det oppleves som mye vanskeligere å forholde seg til rene onlinebanker, Skatteetaten og gigantiske kredittforetak, sier Helling.

Ved bekymringsmelding er det likedan.

– Jeg har prøvd å få tak i kommunelegen i større kommuner for å gi en bekymringsmelding. Det er ikke alltid like lett. Hver bydel har ulike team. Ofte er den som har ansvar, utilgjengelig. Jeg prøver å legge igjen beskjed, men blir ofte ikke kontaktet tilbake. Det er etter min mening ikke godt nok. Ringer du til kommuneoverlegen på et mindre sted, får du gjerne prate med vedkommende.

Det er også en utfordring med taushetsplikten som begrenser dialogen blant annet med Nav.

– Vi kan ikke dele ting rundt helseproblematikk og økonomi med familie og andre aktører som kunne bidratt til å løse saken på et tidligere tidspunkt, slik at man unngår unødvendig økning i salærer, gebyrer og rentekostnader. Jeg forstår at det må være slik, men noen ganger kunne en samtale bidratt til en god løsning.

SKJØRT LIV

– Hva gjør det med deg å stadig oppleve at folk velger å ta sitt eget liv?

– Jeg får en respekt for at livet er skjørt. Jeg er bevisst og oppmerksom på at dem jeg er i kontakt med, er noen som potensielt kan stå på kanten, og at det er lite som skal til for at det blir et tragisk utfall. 

– Når føler du at du gjør en god jobb?

– Når jeg klarer å løse saken på en måte som gjør at eier av huset (saksøkte) føler seg rettferdig behandlet, til tross for at de i utgangspunktet ikke hadde lyst å ha kontakt med meg, så oppleves det som en personlig seier. Det er heldigvis også mange som uttrykker takknemlighet i ettertid, og som ser at den prosessen jeg har styrt, har vært til det beste når situasjonen var som den var. Det er min motivasjon og som gjør at jeg ønsker å jobbe med disse krevende sakene.

LEVER I UVISSHET

Vi er tilbake i Geithus. Det ble aldri funnet noe brev eller noe annet som kunne forklare hvorfor Marius tok sitt eget liv.

– Jeg skulle ønske jeg hadde fått en pekepinn på hva som var årsaken. Å ikke vite helt sikkert er vanskelig, selv om jeg egentlig er jeg helt overbevist om at dette henger sammen med økonomi og skam. Kanskje har brevet om tvangssalg fått ham til å tippe over. Det må ha vært fryktelig ensomt å stå alene i denne situasjonen. Jeg håper at de som jobber med denne type ting, er ekstra observante på risikoen som ligger der. Dårlig økonomi og tvangssalg kan pushe folk langt. Det er kanskje ekstra sårt at ikke et eneste menneske har fanget dette opp, og skjønt at her var det noe galt, sier Anita.

Hun tenker ofte tilbake til siste gang hun så Marius. Hun hadde laget mat i en bolle til ham for noen dager siden, og han var innom og leverte bollen tilbake.

– Vi pratet om at jeg har lyst å flytte til Spania, og jeg spurte hva han tenkte om det. Han mente jeg burde kjøre på. Det var en god samtale. Men det var likevel noe trist over ham den siste tiden, når jeg tenker etter. Det er bare så ufattelig trist. Marius var min store stolthet.