Moderate lønnsoppgjør, styrt av lønnsomheten i norsk industri, øker eiernes andel av verdiskapingen. Tross jobb i en lønnsom bransje, må ansatte i finans trolig reddes av helt andre virkemidler enn den omstridte frontfagsmodellen.

Tekst: Tellef Øgrim

Lønnsgapet mellom finans og industri, og forskjellene i verdiskapning, øker for hvert år. Men det er industrien som styrer nivået i lønnsoppgjørene. I norsk lønnsfastsettelse følger vi den såkalte frontfagsmodellen, som skal sikre at konkurranseutsatt industri ikke pådrar seg lønnskostnader som skader konkurransekraften mot utlandet. En liten, men åpen økonomi som den norske må passe seg.

Industrien forhandler først, og resultatet av forhandlingene i disse frontfagene styrer nivået i forhandlingene som følger i andre bransjer. Det er bred enighet om at denne systematiske styringen blant annet bidrar til full sysselsetting. 

ULIKHETEN SKAPER KONFLIKT 

For en bransje som norsk finansnæring er resultatet imidlertid større ulikhet. 

– Lønnsmottagernes andel av verdiskapningen går ned, eiernes går opp, sier sjeføkonom Sven Eide i Finansforbundet.  

 I 2015 publiserte Senter for lønnsdannelse rapporten Frontfagsmodellen i fortid, nåtid og fremtid. Der beskriver de to forskerne Roger Bjørnstad og Ragnar Nymoen lønnsutviklingen i finans som «en kraftig forrykning i inntektsfordelingen mellom eiere og arbeidstakere».  

Kompetanseskiftet må ikke minske rommet for lønnsveksten for de eksisterende ansatte

 Utviklingen må ifølge forskerne ses i lys av at næringen har hatt en sterkere vekst enn øvrige næringer i Fastlands-Norge, samtidig som lønnsveksten har blitt holdt tilbake av lønnsveksten fra frontfaget. Rapporten regner med høyere konfliktnivå i forhandlinger i finans fremover «dersom bare en part får økonomiske gevinster fra den ekstraordinære inntektsveksten i næringen». 

 «Dersom det kommer mange konflikter i de superlønnsomme næringene, og Rikslønnsnemnda opprettholder prinsippet om å kun gi det samme som i frontfaget slik at all inntektsvekst tilfaller eierne, kan lønnsnemndas legitimitet svekkes». 

Og svekkes Rikslønnsnemndas autoritet, så svekkes også frontfagsmodellen, understreker forskerne. 

EN SUKSESS, TROSS INNVENDINGER 

Til tross for slike innvendinger på vegne av finansbransjen, omtales modellen som en suksess, ikke bare i den nevnte rapporten fordi den sikrer koordinerte forhandlinger på tvers av grupper og sektorer, fjerner lønn som konkurransevirkemiddel og bidrar til full sysselsetting. 

Fordeling mellom høy og lav i finansbransjen varierer, mellom både grupper og bedrifter. Eiere, ledere, de med fri lønnsdannelse og bonusvinnerne, skiller seg klart ut på toppen av lønnspyramiden. Disse gruppene befinner seg typisk utenfor forhandlingsområdet, noe som innebærer at deres lønn ikke berøres av lønnsoppgjørene, og dermed heller ikke av den nevnte frontfagsmodellen.  

Nedover i pyramiden finner vi forsikringskonsulenter, systemutviklere, sosial- og samfunnsøkonomer. Selv om noen av disse også mottar bonus, er økningen i bonusutbetalingene mer beskjedne enn de for eksempel er for meglere. 

Diskusjonen om frontfag og finans (og andre næringer i sterk produktivitetsvekst) er ikke ny. Det har tidligere vært hevdet at frontfagsmodellen må mykes opp dersom forskjellene fortsetter å vokse.  

Et forslag har vært å inkludere bransjer som finans i frontfaget for dermed å få en ramme for oppgjøret som motvirker forskjellene i de mest produktive bransjene. Og det er retorisk blitt spurt om moderasjonen bare gjelder arbeidstakere i tariffområdet, noe mange, med referanse til forklaringene i avsnittene ovenfor vil svare et klart ja på. Disse og lignende innvendinger har ikke endret modellen. 

MODELLEN LIGGER FAST 

Professor Steinar Holden, som siden 2000 har ledet arbeidet med tre sentrale utredninger om lønnsdannelsen i Norge, og som er vår fremste ekspert nettopp på frontfagmodellen, understreker at det er partene som bestemmer både hvem som skal forhandle først og rammene for det forestående oppgjøret. 

– Det er partene i et lønnsoppgjør som står for lønnsfastsettelsen i Norge. Partene er også blitt enige om hvem det er som skal forhandle først og hvilken betydning disse forhandlingene skal få for det videre oppgjøret. Det anslaget NHO og LO gjør over kommende lønnsvekst i industrien før forhandlingene har stor betydning for lønnsfastsettelsen. Det at dette anslaget skal være styrende og hvem som forhandler først er jo noe partene har blitt enige om. 

Likevel finnes det alburom, ifølge samfunnsøkonomen. 

– Det er jo mulig å ha en annen lønnsvekst i en bedrift eller en bransje dersom partene blir enige om det. Det forutsetter at det finnes gode grunner til det og at partene er enige om det, sier Holden.  

Når så mye taler for at frontfagsmodellen, der andre tariffområder skal rette seg etter en fastsatt ramme for oppgjøret, står så sterkt er det naturlig at Finansforbundet ser etter andre måter å motvirke lønnsforskjellene på. 

– Vi jobber med andre utveier for at flere skal få del av verdiskapningen i bransjen, sier forbundets sjeføkonom Sven Eide.  

Ett av alternativene er å gjøre det vanligere for ansatte å komme inn på eiersiden i bedriftene der de jobber.  

– Vi kartlegger nå hvor mange bedrifter som har aksjeprogrammer.  

Eide legger til at et annet alternativ er å sørge for at den lønnsveksten som finner sted faktisk kommer eksisterende ansatte til gode.  

– Lønnsveksten som kommer utenfra på grunn av kompetanseskiftet må ikke minske rommet for lønnsveksten for de eksisterende ansatte. Det tilsier en fleksibel praktisering av frontfagsmodellen på lokalt nivå. Så må vi tilrettelegge for kompetanseheving, for eksempel i form av stipendordningen vi har på digital forretningsforståelse. Det bidrar til at mer av kompetanseskifte og tilhørende lønnvekst kommer innenfra.