Finans ikke gode nok på inkludering

– Finansbransjen er kanskje en verstingbransje. I mange tilfeller passer arbeidsoppgavene godt for rullestolbrukere og andre med nedsatt funksjonsevne. Derfor burde bransjen gjøre mer for å ta inn folk som trenger reduserte stillinger, sier Joakim Taaje i DNB.

Tekst: Sjur Frimand-Anda Foto: Sverre Chr. Jarild

Vi leser om dem i avisene: Ungdommene som kjører for fort uten å beherske bilen, veien og føreforholdene, som kjører ut og skader seg, mer og eller mindre alvorlig. Det var nettopp det som skjedde med Joakim Taaje i 1994. Han var 19 år gammel og ble en del av statistikken, en av dem som fikk snudd livet opp ned, en av dem som ikke kunne krype helskinnet ut av et bilvrak, men der livet på et øyeblikk forandret seg. To ryggmargsskader gjorde ham lam fra midt i ryggen og ned – i tillegg til at han fikk noe motorisk nedsettelse i armer og fingre.

TA ANSVAR: Finansbransjen er en bransje med lite rom for annerledeshet og folk som ikke er helt A4, men det trenger ikke å være sånn. – Oppgavene er lite fysisk krevende og dermed perfekte for mange med funksjonshemming, men det er et veldig prestasjonskrav. Helst skal det jobbes 100 prosent og vel så det. Jeg mener bransjen burde ta et større ansvar for dem som trenger mer tilrettelegging, og som ikke klarer å yte topp hele tiden, sier Taaje.

– Nå i vår har jeg vært rullestolbruker i 24 år, forteller han. Vi treffer ham i tolvte etasje i DNBs hovedkvarter i Bjørvika, der han jobber som økonom i avdelingen med det klingende navnet Asset Management. Han er en av svært få rullestolbrukere i DNB og i finansbransjen.

– DNB har omkring 4 000 årsverk her. Av alle dem er det bare jeg som bruker rullestol permanent, så vidt jeg kan se. Det er en tankevekker, sier Taaje. Trivselen på arbeidsplassen er det derimot ikke noe galt med.

– Jeg jobber i middleoffice, bak forvalterne og driver blant annet med beregning av kurser på fond, oppgjør av aksjer og obligasjoner samt avkastningsberegninger og rapporteringer. For meg som liker tall, er det midt i blinken. Av og til prøver jeg å forklare min samboer hva jeg gjør og hvorfor det er gøy, uten helt å lykkes, smiler Taaje.

BEDRE ENN NUMMER TO

Selv om Taaje måtte bruke rullestol, gjorde han ingen store endringer i yrkesvalget.

– Jeg var allerede innrettet mot økonomifaget og slapp å snu helt om. Jeg skulle bruke hodet, og det fungerte like bra som før. Det er en mye større omvelting for dem som har fysiske yrker, som tømrer eller rørlegger. Samtidig var jeg heldig i og med at jeg ikke skadet hjernen. Det er veldig vanlig at bilulykker også fører med seg hodeskader, forteller Taaje.

I 1999 var han ferdig med en bachelor i økonomi fra BI og i 2000 begynte han som vikar i DNB. Der har han vært siden.

– Ga det at du sitter i rullestol deg noen ekstra utfordringer da du søkte jobb?

– Ikke når det gjelder selve jobben, der spiller rullestolen ingen rolle. Men mange arbeidsplasser er ikke fysisk tilrettelagt for rullestolbrukere, særlig mindre selskaper, som gjerne holder til i fjerde etasje i en gammel bygård i Oslo. Det er trappetrinn over alt, mangler handicaptoalett og så videre. Sånn sett har jeg et smalere utvalg av potensielle arbeidsgivere. I slike tilfeller bør man være ganske mye bedre enn nummer to for å bli valgt når selskapene må gjøre ekstra tiltak for at du skal fungere i lokalene, sier Taaje.

Selv oppga han ikke i søknadene at han satt i rullestol.

– Det kom naturligvis opp da jeg skulle på intervju. Jeg forklarte at jeg var rullestolbruker, og at jeg lurte på hvordan jeg kunne komme inn til arbeidsgiver. Det var noen tilfeller der jeg sa fra meg intervjuet da jeg forsto at det ikke ville være fysisk mulig å jobbe hos den arbeidsgiveren. Små regnskapsfirmaer i fjerde etasje uten heis var bare å glemme, forteller han.

Dagens IA -ordning fungerer ikke som den burde

Det ble en del søknader før han fikk intervju hos det som da var Gjensidige Nor på Lysaker.

– Det var omtrent samme type avdeling som jeg jobber i nå. Etter intervjuet fikk jeg et vikariat og sommeren etter gikk jeg over i fast stilling. Siden er jeg blitt værende i det systemet, som nå er DNB, sier Taaje.

ØKT TILRETTELEGGING

HELDIG: Joakim Taaje har vært funksjonshemmet lenger enn han har vært frisk. – Jeg ser på meg selv som heldig. Ut fra ulykken jeg var i, kunne det gått mye verre. Mange ender opp med hjerneskade i tillegg til fysiske skader, sier han.

Taaje er på mange måter et unntak blant rullestolbrukere i og med at han klarer å jobbe 100 prosent. De aller fleste rullestolbrukere har varierende arbeidsevne og kan jobbe alt fra 20 til 100 prosent. Det er eksempelvis veldig vanlig med kroniske smerter. Derfor oppfordrer han arbeidsgivere til å åpne for deltidsstillinger i større grad.

– Det er stor forskjell på å jobbe 20 prosent eller ingenting. Det å komme seg ut å gjøre noe, om så det er bare to timer hver dag, er viktig både sosialt og psykisk. Finansbransjen er kanskje en verstingbransje. Der er det fulltidsstillinger som gjelder og gjerne med en del overtid. Dette til tross for at arbeidsoppgavene i mange tilfeller passer godt for rullestolbrukere og andre med nedsatt funksjonsevne. Bransjen burde gjøre mer for å ta inn folk som trenger reduserte stillinger, sier Taaje som også synes at selskapene må ta IA-avtalen på større alvor.

– De har forpliktet seg til å tilrettelegge for at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal komme inn i arbeidslivet, slik som Telenors Open Mind program. Mitt inntrykk er at dagens IA-ordning ikke fungerer som den burde, ettersom andel yrkesaktive blant funksjonshemmede faktisk er synkende. Både det offentlige og næringslivet har ansvar for å styrke ordningen, sier han.

– Hvilken tilrettelegging har du fått i DNB?

– Det viktigste tiltaket er handikapparkeringen i kjelleren. For meg vil det være helt umulig å komme meg på jobb med offentlig transport. DNB praktiserer free seating i kontorlandskapet. Det har jeg fått dispensasjon for, slik at jeg kan ha samme plass hver dag. Det gjør ting mye enklere for meg, sier Taaje, som også har fått diverse ergonomiske hjelpemidler som gjør hverdagen lettere.

Selv om han i det store og hele trives i DNB, er det ett punkt der bankkjempen ikke leverer.

– Vi jobber i en høy bygning, og selv sitter jeg i tolvte etasje. Ved en brann finnes en spesiell brannheis som kan opereres av brannvakt eller brannvesenet, selv om det brenner. Under brannøvelser skal jeg trille frem til heisen og sende melding til brannvakt at jeg skal hentes, så skal de plukke opp alle som trenger assistanse mens øvrige ansatte går trappene. Av alle øvelsene vi har hatt siden vi flyttet inn i 2012, har kun én fungert som planlagt. Som oftest kommer det ingen, og jeg får heller ingen bekreftelse på at de har mottatt meldingen og vet at jeg er der. Det er ingen trygg følelse. Problemet har vært tatt opp mange ganger, så jeg venter spent på neste øvelse, sier Taaje.

BLIR VÆRENDE

Taaje har vært i DNB-systemet helt siden han gikk inn i arbeidslivet, og han innrømmer at funksjonshemmingen gjør det vanskeligere å søke andre jobber.

– Å søke andre jobber krever mer av meg og andre funksjonshemmede, så derfor er terskelen for å flytte på seg høyere. Når det er sagt, så trives jeg veldig godt her jeg her, og det er hovedgrunnen til at jeg blir værende. Her får jeg utviklet meg, jeg har blant annet fått en Master of Management i Finans ved BI fra arbeidsgiver, sier han

– Har funksjonshemmingen vært en brems for din karriere på noe vis?

– Alle hendelser i livet påvirker deg og din personlighet. En såpass alvorlig skade påvirker livsløpet uansett. Å spekulere i hvordan livet mitt hadde vært som frisk, blir meningsløst. Jeg har ingen voldsomme karriereplaner, men jeg tror det vil være rom for en funksjonshemmet med ambisjoner også i bransjen vår, avslutter han.