Hvordan behandler vi medarbeidere på 55 pluss?

LESERBREV: Et fundament i relasjonen mellom næringen og samfunnet, er tillit og troverdighet. Finansnæringen får økt tillit ved å ha fokus på etikk og god forretningsskikk, men vi må heller ikke glemme å behandle våre eldste arbeidstakere på en etisk akseptabel måte.

Finansnæringen er inne i en tid med store endringer, og de skjer raskere og raskere. Samtidig er næringens avkastningskrav høye, og bedriftene er stadig på jakt etter å finne områder hvor kostnader kan kuttes. I denne iveren etter profittmaksimering vil alt som kan digitaliseres og robotiseres, raskest mulig bli gjennomført – kanskje raskere enn våre kunder ønsker. Filialer/distriktskontorer blir bygget ned, og mer og mer blir sentralisert. Mitt spørsmål er da: Hvordan behandler vår næring de berørte medarbeiderne?

Medbestemmelse er noe fagforeninger har vært opptatt av så lenge de har eksistert. Muligheter til å påvirke beslutninger er det viktigste virkemidlet tillitsvalgte har for å ivareta medlemmenes interesser. Vi vet at riktig kompetanse er det viktigste midlet vi ansatte har for å være attraktiv arbeidskraft. Derfor må enhver medarbeider etterspørre en personlig utviklingsplan. Som tillitsvalgt må vi kreve at bedriften legger frem virksomhetens kompetansebehov på kort og lang sikt. Er det gap mellom bedriftens nåværende kompetanse og fremtidig behov, forutsettes dette dekket gjennom videreutvikling av egne ansatte. Vi tillitsvalgte er tydelige: Det må tilrettelegges for utvikling av de ansatte.

Omstilling og nedbemanning rammer hele vår næring. Driverne bak dette er effektivisering og ny teknologi. De medarbeiderne som berøres, er eldre enn tidligere og står dermed svakere i det norske arbeidslivet. I tillegg vil mange av dem som er 55 år og eldre, miste retten til en livslang AFP fra 62 år som følge av AFP-reglene: Krav om at den som skal få AFP i privat sektor, har arbeidet minst syv av de siste ni årene i en AFP-tilknyttet bedrift.

Hvordan behandler finansnæringen eldre arbeidstakere som blir overtallige? Jeg ser at i mange tilfeller blir de eldste utstøtt. Her har medarbeiderne et livslangt yrkesliv bak seg, og så støter vi dem ut på slutten av deres yrkeskarriere. Det er samfunnsøkonomisk forkastelig og i mitt hode uetisk så lenge bedriftene i vår næring leverer solide overskudd år etter år. Min drøm er at bedriftenes ledelse, tillitsvalgte og medarbeidere sammen finner frem til en samarbeidsform hvor det tilrettelegges for livslang læring, og at kompetansepåfyll gjennomføres frem til siste dag som ansatt. Vi må tørre å ta debatten slik at de eldste blir behandlet på en etisk akseptabel måte.

Ingar Brotnov

Forbundsstyremedlem og hovedtillitsvalgt i If Skadeforsikring NUF