Gro Anita Lybeck har hatt tre roller ved nedbemanningen i JBF. Hun har vært vanlig ansatt, med vanlige arbeidsoppgaver, samtidig har hun vært ansattrepresentant i styret og hovedtillitsvalgt. Hun var dermed den første som selv fikk vite at jobben hennes kom til å forsvinne.

– Å sitte ved lunsjbordet og se kolleger i øynene og småprate, men du vet at om et antall dager får du beskjed om at du har mistet jobben, har vært svært krevende, sier Lybeck.  

Samtidig skulle hun ta innover seg at hun selv mister jobben.

– Jeg har ikke hatt kapasitet til å tenke så mye på meg selv ennå. For meg har det vært viktig å sikre at de andre får en så god løsning som mulig. Jeg får ta mer hånd om meg selv i etterkant, sier Lybeck.

Det er en kamp om de gode jobbene

Vi treffer henne under Finansforbundets landsmøte, der hun er med som representant for Region Agder. Ute pøser regnet ned, inne er det snakk om budsjett, politiske veivalg og valg. Det er både godt og litt rart å være her.

– Folk vet jo hva som har skjedd, og kommer for å gi meg en klem og støtte meg. Det er litt godt, men blir også en jevnlig påminnelse av hva jeg står i nå, sier Lybeck, som har støttet seg på tillitsvalgt-kollega Helle Granum.

– Hun har vært en klippe for meg. Vi har prøvd å støtte hverandre så godt det går.

Trist avslutning

Gro Anita begynte i JBF som vikar i 1998 og ble fast ansatt 1. januar 2000. Nå, 28 år senere er det slutt.

For Gro Anita har hatt fine år.

– Jeg har hatt det bra i JBF. Gode kolleger, spennende utvikling, både faglig og digitalt. Markedet har endret seg, det har også endret vår måte å jobbe på. Det holder deg skjerpet. Det er grunnen til at jeg har blitt så lenge, sier Lybeck, som synes det er en trist avslutning på en lang karriere.

Det var under styremøtet 29. oktober det ble vedtatt å legge ned fem av sju kontorer. Som ansattrepresentant i styret var Lybeck naturlig nok sterkt uenig i beslutningen. Samtidig var det også et emosjonelt møte.

– Jeg ble veldig påvirket og gråt og var veldig fortvilet. Først syntes jeg det var flaut, men samtidig skulle det bare mangle. Det handler om mange skjebner, og det jeg hadde vært en del av så lenge skulle bort. Det var vondt. Vi har hatt en enorm lojalitet og tilhørighet til JBF, som nå er borte. Det var veldig krevende, sier Lybeck, som understreker at de tillitsvalgte har hatt god og konstruktiv dialog med ledelsen selv om de har vært uenige.

Ikke for amatører

Å stå i denne prosessen, der hun selv mister jobben, og samtidig skal sørge for at berørte kolleger får den hjelpen de trenger, har vært tøft. Dårlig søvn, tegn på utbrenthet, hodepine og hjertebank er plager Gro Anita har stått i.

– Både jeg og Helle har hatt en svært krevende periode. Vi har sendt meldinger til hverandre midt på natten og sitter begge med alle tegn på utbrenthet. Jeg har ikke hatt tid til å ta hånd om min egen fysiske og psykiske helse, som begge bærer preg av hvor krevende denne prosessen har vært. Hele kroppen gjør vondt og jeg har ikke lenger lyst til å treffe folk. Å være en som skal støtte de berørte samtidig som jeg selv har fått fyken har vært ekstremt, sier Gro Anita som heller ikke har vært frikjøpt i rollen som tillitsvalgt. Hun jobbet fullt som vanlig i sin jobb frem til allmøtet torsdag 6. november.

– Jeg har sagt at jeg må prioritere de berørte fremover. Det har jeg fått forståelse for, så nå jobber jeg for å sluttføre denne prosessen så godt som mulig.

– Hvordan føles det å miste jobben nå?

– Det føles som et nederlag og på en måte litt skammelig å miste jobben. Egentlig er jeg litt forbannet. Jeg er ikke frikjøpt og har brukt mye tid på disse vervene. Det har gått utover tiden jeg har hatt sammen med mine nærmeste. Dette er takken. Det er ikke rasjonelt, men det er slik det føles.  

Det føles som et nederlag

Plaster på såret

Gro Anita får, som så mange i vår bransje, med seg en sluttpakke ut av dørene. Det hjelper ikke så mye på følelsen av tap.

– Med et sånt vedtak skulle det bare mangle at vi ikke fikk en god kompensasjon. Det er uansett sånn at vi fremdeles har mistet jobben. Det er krevende tider i vår bransje, med flere som nedbemanner og kutter kostnader. Det er en kamp om de gode jobbene, sier hun.

Hva fremtiden bringer har hun ikke rukket å tenke så mye på. Det viktigste har vært å få til en god prosess for alle de som rammes. Sine egne bekymringer får hun komme tilbake til når alt er i havn.

– Etter dette må jeg ta en mental timeout, og nullstille. Jeg skal bruke mye tid sammen med barnebarnet mitt på 15 måneder, dra på konserter og festivaler, være mye på fjellet. Etter hvert blir det Gro-tid, der jeg kan hente meg inn. Det trenger jeg virkelig.

Hun har en solid bakgrunn, med mange år innen forsikring. I tillegg har hun vært engasjert, både som tillitsvalgt og som leder av Finansforbundet Agder.

– Jeg tror det er et godt utgangspunkt med et sterkt og bredt nettverk, men ingenting er sikkert. Det å bli arbeidsledig som femtitoåring er tøft.

– Hva har du lært av denne prosessen?

– Jeg er sikker på at når jeg kommer ut på andre siden vil jeg ha ganske mye igjen for denne prosessen. Det har vært lærerikt å se hvordan slike prosesser foregår. Jeg har fått en unik innsikt i hvordan bedriftene og toppledelsen tenker rundt økonomi. Samtidig har det vist hvor viktig det er å ha et fagforbund i ryggen. Det hadde vært en mye tøffere prosess uten hjelpen fra Finansforbundet sentralt, sier Gro og puster ut.

– Takk Gud for Pål Behrens (leder arbeidsliv i Finansforbundet red. anmrk), han er helt rå. Jeg må også nevne Helle. Vi har vært kolleger i nesten 25 år, og tillitsvalgte sammen i elleve. Jeg hadde ikke klart dette uten henne.

Det handler om mange skjebner

Foreløpig vet ikke Gro når siste arbeidsdag blir, men ledelsen ønsker en rask og effektiv prosess.

– Det har det litt for travelt synes jeg. Vi burde få litt bedre tid på oss til å fordøye en så stor endring. Jeg skal sørge for at alle andre kommer i mål, så skal jeg endelig få tid til å la dette synke ordentlig inn for meg selv, avslutter Gro Anita Lybeck.