REPRESENTERER ANSATTE: Sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen representerer 500 ansatte i Eika Gruppens styre. Der føler han seg ofte mellom barken og veden og må ofte stå på sitt. 

Portrett: Økonom med sterke meninger

Noen i økonomi-miljøet kaller ham pessimist, noen at han er for mye og for ofte og noen kaller ham bare Krølle. For makroøkonom Jan Ludvig Andreassen i Eika Gruppen er reguleringer, pandemier og kriser noe som kommer og går.

Tekst og foto: Tellef Øgrim Foto: Sverre Christian Jarild 

Den fem minutter lange spaserturen fra Snarøya-bussen og ned til Sjøflyhavna Kro går mellom et koronamørklagt hotell og et like stille konferansesenter. Like ved ligger et oljeselskap som skal ofres for at klimaet skal reddes. Humøret faller over all denne samfunnsøkonomiske tristesse, men listen over spørsmål til en av landets mest frittalende økonomer, vokser til gjengjeld.  

Etter en liten sving til venstre, viser Indre Oslofjord seg fra sitt aller lekreste der den ligger i februar-sol og minusgrader, paddeflat som selve rentebanen. 

Men ingen Andreassen å se. En kort telefon avslører at han ble sittende oppslukt av den amerikanske sentralbanksjefens tale til Kongressen.  

Noen små minutter senere runder Eika-økonomen hjørnet oppe ved Equinor på to hjul og spretter ut av bilen i hjemmekoselig koronabukse og kofte. Hans karakteristiske lyse krøllhår strutter til alle kanter. Det hele ser så lite finans ut, at det umiddelbart blir en ekstrarunde til bilen hans slik at han kan kle seg, slik bransjen krever, før vi endelig kan starte intervju med fotografering på sushirestauranten i Fornebu senter. 

Derfra går samtalen unna om finansbransjens fremtid, oppvekst i Washington, korona, spareråd og forventninger til kommende lønnsoppgjør. Blant annet. 

– Det går stort sett bra. Det er den av mange setninger som sitter igjen etter intervjuet. For Jan Ludvig Andreassen er ikke fullt så pessimistisk som han ofte blir beskyldt for å være.  

DEN SISTE LOTTOGEVINSTEN 

Man skulle kanskje tro at en mann som har opplevd at tre arbeidsgivere går over ende, skulle bli merket med et litt gråere syn på fremtiden. Men ikke engang når spørsmålet om hvordan i all verden vi skal greie å erstatte de eventyrlige fossilinntektene når økonomien skal grønnvaskes, får Andreassen til å miste humøret. 

– Nå har vi hatt flaks med fisken, vannkraften og oljen. Hva nå? Vind, liksom? Eller trenger vi skikkelig flaks igjen for å vedlikeholde velferdsstaten?  

– Jeg sier bare takk og pris. Vi har verdens rikeste samfunn, og våre barn har ikke godt av flere lottogevinster. Vi har nok penger til at alle kan ha det greit. Skal de ha det bedre, må de tjene det selv, sier han. 

DAGLIG LUNSJ: Selv om det kan være utfordrende ikke å ta den daglige lunsjen på sushien på Fornebu-senteret, mener han det er ok at “kontorromantikken” døde med Covid-19. 

Han gleder seg over rekken av ny-noteringer på børsen, men syns ikke at alt ved det norske oljeeventyret har vært like positivt. 

– Men hva hjelper det hvis en av bærebjelkene i omstillingen, er en digitaliseringsbransje som setter alt inn på å automatisere oss alle ut av døren? Ikke minst bransjen du selv jobber i? 

Han har selv vært med på arbeidet med å autorisere bankenes robot-rådgivere. 

– Kanskje det er mange på markedsføringssiden som tror at alle rådgivere av kjøtt og blod er på vei ut, men i realiteten vil det være behov for menneskelige rådgivere også i fremtiden, sier han, og viser for eksempel til ekteparet som kommer til banken for å snakke om økonomi. 

– Noen vet ikke hva den andre tjener, eller hva han har brukt kredittkortet til. Det de trenger er nærmest en økonomisk, samlivsterapeutisk samtale, som krever en rådgiver som også forstår seg på menneskelige relasjoner. Dessuten kan rådgivningen handle om alt fra fordeling av arv til soppforsikring på huset. Jeg tror våre banker og alle slags rådgivere bare kommer til å få mer å gjøre. 

Vi har verdens rikeste samfunn, og våre barn har ikke godt av flere lottogevinster

Reguleringene bør ikke blir lettere. For sjeføkonom Andreassen mener de strenge reguleringene av finansbransjen er selve forretningsidéen. De skaper kanskje mer jobb og tidvis mye irritasjon, men det viktigste er at kontroll, rapportering, ettersyn og straff skaper tillit til bransjen. 

– Vi er sterkt regulerte, og det vet folk. Det er en kjempefordel når man skal snakke om ting som er viktig. Fremfor å snakke med Jalla finans på hjørnet som er satt opp for 14 dager siden av noen nyutdannede folk fra BI. Jeg er ikke redd for at de nye kommer til å ta markedet fra oss. Sterke reguleringer er ikke bare en kostnad, det er også det vi lever av. Ikke minst bidrar jo det til at våre banker alltid vil ha dollar. Det bidrar også til tilliten. 

Likevel er han opptatt av betydningen av å være med på «den digitale reisen». 

– Det er ikke bare å stille krav. Vi må få folk med, men hva med dem som ikke vil være med på denne utviklingen, hva gjør vi med dem? 

Mannen som har gitt økonomiske spådommer gjennom flere tiår, lar spørsmålet henge. Han er vant til spørsmål som ikke umiddelbart lar seg løse. Og han kjenner seg godt igjen mellom barken og veden, et sted han har besøkt flere ganger som ansattrepresentant i Eika Gruppens styre. 

– Hva slags saker har du tatt opp? 

– Nei, det vil jeg helst ikke snakke om. 

Han vet det lyder som en klisje at en ansattrepresentant befinner seg mellom barken og veden, men sånn er det han opplever det. 

– Jeg får så hatten passer, men må ofte stå på mitt. Det viktige er å prøve å spille ledelsen bedre.  

Selv var han først organisert i Akademikerne, men byttet så til Finansforbundet, fordi det var den “toneangivende organisasjonen på jobben”. 

NYTT ARBEIDSLIV 

Kompetanse og “gig” er to stikkord for hvordan han mener arbeidslivet kommer til å forandre seg. 

– Jeg tror det blir stadig mer avveininger mellom gammel og ny kompetanse som kommer til å sette solidariteten mellom de ansatte på prøve. 

Han er inne på begge temaer, blant veldig mange andre, i boken han kom med i fjor. Der skriver han at et stadig mer krevende arbeidsmarked vil skape flere vinnere, men også flere tapere. Samtidig ser han tendensen til at den såkalte gig-industrien av kelnere, artister, sesongarbeidere, idrettsutøvere etter hvert får følge av nye, ofte høyt utdannede, yrkesgrupper som vil inngå løsere avtaler med bedrifter som har store produksjonssvingninger. 

Som boktittelen “Den store rentebølgen” antyder, handler boken ikke minst om 700 års rentehistorie, og hva vi kan vente oss av svingninger. Det er ifølge forfatteren ikke stort. Renten kan svinge, men trenden vil fortsette nedover, i tråd med århundrene boken dekker. Sjansen er stor for at renten ender i minus. 

ILLUSORISK STYRINGSIVER 

Og vi bør ikke stritte mot. For ifølge Andreassen er vår tro på styring av økonomien sterkt overdrevet.  

Ta for eksempel Norges vei ut av finanskrisen. Det var ikke klartenkt handlekraft fra norske politikere, men Kinas ekstreme kickstart av sin enorme økonomi, som fikk fart på sakene. 

– De kølte på uten hemninger, og det dro hele verden med seg. Siden 2009 har Kina stått for mer enn halvparten av veksten i verdensøkonomien. 

I stedet for å stirre ned i vår egen verktøykasse, bør Norge ifølge Andreassen se mer ut i verden. Han mener vi var flinkere til det for 40 år siden, før oljeinntektene for alvor begynte å strømme inn. 

Ikke minst må vi lære mer av Japan. 

– De ser på sin økonomi som en supertanker på havet uten bemanning på broen. Det kan vi lære av, sier han, og understreker dermed hvor åpen og verdensutsatt AS Norge i realiteten er. 

Han fikk verden inn med morsmelken da han som nyfødt var en del av familiens flyttelass til Washington DC. Faren var sosialøkonom som sønnen ble, og jobbet i Norges Bank. Han søkte jobb i Det internasjonale pengefondet på oppfordring fra sentralbanksjef Erik Brofoss. Dermed ble det barndom på den amerikanske østkysten. 

Men det var en studietur til Nordøst-Asia, som førte til en gnagende følelse av at det var noe i veien med den norske selvfølelsen. 

– Jeg kom hjem til troen om at vi selv kan styre vekst og inflasjon. Du bare øker og senker renten litt. Jeg fikk en opplevelse som en katolsk korgutt, når han trekker til side gardinen og ser kardinalen sitte der med pornoblad og en flaske whisky. Jeg utviklet en gnagende tvil om det virkelig stemmer at lille Norge kan styre økonomien, eller om vi bare er utsatt for verdens krefter, sier han. 

Noen i økonomimiljøet sier han er pessimist, noen at han er for mye og for ofte, og noen kaller han bare vennskapelig for Krølle. 

ALDRI SKRIVESPERRE 

Kanskje er noe av hans gjennomslagskraft at han sier ja, raskt tar på seg all verdens oppgaver, at han mer enn gjerne uttaler seg på tvers av kollegers oppfatning og, ikke minst, at han liker både å skrive og å snakke. 

– Jeg har aldri skrivesperre. Setter jeg meg ned finner jeg alltid på noe å skrive om. 

Det har blant mye annet ført til to bøker og en lang, lang rekke innlegg på hans blogg. Der kan du lese om behovet for å legge om oljefondets metodikk, om hvordan våre etterkommere får det omtrent som oss, om gode og dårlige banker, julenissen, Vardø og ventingen på Godots renter. 

Hadde vi stengt grensene, hadde det gått bedre for puber og kafeer, fordi det hadde vært mye mindre smitte i Norge

For en som ikke har dykket ned i finanshistorien, er det naturlig at pandemien oppleves som en unik, usannsynlig hendelse. 

Men for en økonom med tilgang til 700 år med data, er kriger, pandemier og andre kriser rett og slett noe som kommer og går. Tross data er spåmannsvirksomhet om varige endringer etter pandemien, et sjansespill. Men når var Andreassen skuggeredd når det kommer til fremtiden? I boken som kom i fjor høst, starter han med å varsle dempet migrasjon og fortsetter med begrensinger på internasjonale oppkjøp og fusjoner i næringer som politikere vurderer som samfunnskritiske, råvarepriser som holdes lave og varig inntektssvikt i OECD-landene. 

HJALP IKKE ALLE 

– Får vi en konkursbølge når dette normaliserer seg, etter at vi har holdt kunstig liv i mange bedrifter som under naturlige omstendigheter ville ha gått konkurs? 

– I fjor vår var det snakk om å hjelpe alle. Vi hjelper fagorganiserte i de bedriftene som er organisert i norsk industri, men musikere, eventfolk, kelnere, uorganiserte og ufaglærte får ikke den hjelpen de trenger. Jeg syns det er hjerteskjærende å lese om musikere om må selge instrumentene sine. Det hadde ikke kostet mye å gi folk en apanasje som varte i et par år for å komme seg gjennom dette.  

Han nøler ikke med å kalle underholdnings- og eventbransjene for «vår tids industri». 

– Det er noe vi skal hygge oss med på kveldstid etter en dags hardt arbeid. Vi har kulturhus fra Vadsø til Halden som er fullt bemannet, men som nå er stengt. Når vi ikke berger denne gjengen, blir ungdom mer forsiktige i årene som kommer. Da vet de hvordan det gikk med dem som var kreative, mens de som jobbet i offentlig sektor, var trygge. Kulturelt er det veldig uheldig. 

– Og da blir det også mindre innovasjon? 

– Vet ikke helt, for det skjer så mye rundt det grønne skiftet. Alt skal jo bli grønt, elektrisk og digitalt. 

Han reagerer mot de politikerne som sier at vi bare skal ta vare på levedyktige bedrifter. 

– Skal politikerne sitte og bestemme det? Er de ikke klar over hvordan deres valg allerede har skapt vinnere og tapere? Vi hjalp industrien ved å holde grensene åpne lenge. Men fordi det ga mer smitte, så ødela det for underholdning og servering. Hadde vi stengt grensene tidligere, hadde det gått bedre for puber og kafeer, fordi det hadde vært mye mindre smitte i Norge.  

– Er ikke det melodien her til lands at vi skal ha konkurranseutsatt eksportindustri? 

– Jo, men gitt at vi har nok dollar, tror jeg ikke det burde være så viktig. Og så tror jeg at etter enhver krise lurer man på om samfunnet var bærekraftig. En av de sårbarhetene som vi ikke var klar over, var hvor avhengig deler av industrien og landbruk er av billig utenlandsk arbeidskraft. Er det sånn nå at vi er blitt avhengig av en slags slavekaste som skal jobbe på helt andre vilkår? Hadde vi ikke hatt dem, måtte lønningene for lavtlønte stige dramatisk. Nå ser vi et system med billig tilgang på arbeidskraft, som gjorde oss utsatt for pandemi, og som i tillegg systematisk holdt lønningene i de samme fagene i Norge, nede.  

BONUSTREND PÅ VEI 

Når vi nå har lært at pandemier kan komme og gå, mener han at vi burde tenke ut et nytt velferdssystem.  

– Vi kunne for eksempel hatt ordninger som tilbød dem norsk statsborgerskap, og at de kom med familien. Da ville vi blitt mindre sårbare for smitte. Og dessuten fått dem organisert i LO, så hadde vi ikke hatt denne dumpingproblematikken. 

Uansett effekten av arbeidsvandringen, tror han de kommende lønnsoppgjørene blir moderate. Det betyr ikke at det lokalt kan bli betydelige bonusutbetalinger i gode år. Han ser nemlig for seg at bankene betaler bonus til arbeidsstokken, og ikke bare til meglere og andre utvalgte grupper. 

– Jeg tror vi kommer til å se at bonuser på 10–20 000 kroner i år det går bra. For et finansforetak er det to fordeler med det. Det er jo en variabel kostnad som du kan ta bort når det går dårligere. Og det er heller ikke pensjonsgivende. Man skal være obs på at det er bedre å få en krone i lønnsøkning enn en krone i bonus. Så jeg tror oppgjørene blir moderate og så blir det utdeling av penger. 

– Mener du dette er en god ting? 

– Ja, bankene blir mer robuste. Når de taper penger droppes alle bonuser. Da går lønnsutgiftene ned, og man kan slippe oppsigelser. 

Han peker på at slike bonuser, som gir mer lønn i gode år og nesten null når det går dårligere, er et kjennetegn ved det japanske systemet.  

– Hvordan skal fagforeningene forholde seg til en sånn utvikling? 

– Man jo må passe på at arbeidsmiljøloven følges, og at lønningene er i tråd med samfunnsutviklingen. 

OVERLEVDE TRE KONKURSER 

Hele tre av Andreassens tidligere arbeidsgivere har gått overende. Først DnC, som etter bankkrisen endte i fusjon med Bergen Bank på 1980-tallet, Terra, som meldte oppbud etter å ha mistet konsesjonen i 2007, og til slutt islandske Landsbanki som forsvant under finanskrisen i 2008. 

– Det har styrket meg i å ta verden som den kommer, sier han, ikke minst med henvisning til den internasjonale stormen Landsbanki havnet i. Da brukte britiske myndigheter antiterror-lovgivning for å få ut innskudd som opprinnelig hadde tidsbinding. Kanskje har dette også bidratt til at hans evne til å gå høyt på banen i forbindelse med analyser og debatt. 

MANGFOLDIG RÅDGIVNING 

– Hva skal vi egentlig med makroøkonomer når det kommer til stykket?  

– Dersom jeg et øyeblikk skulle la meg overbevise om at norsk økonomi virkelig er en båt på havet, som egentlig ikke lar seg styre i særlig grad, hva skal vi da med deg og dine kolleger i andre norske finanshus? 

– Kanskje jeg kan være litt enig, men i det daglige trekkes vi mer og mer mot å gi råd i banken, gjerne i en ekspertgruppe bak andre analytikere og selgere. 

Han forteller om en opplæringsvideo om rådgivning som han er i ferd med å lage. Målet er å få rådgivere til å tenke over hva som er det viktigste budskapet til kundene.  

– Jeg har stor glede av å være samfunnsøkonom, (han har truffet på sin anbefaling om å velge en jobb man elsker), men jeg må jo jobbe med siviløkonomer. Hvis spørsmålet er om vi trenger makroøkonomer, må svaret bli at vi i hvert fall ikke bare skal ha makroøkonomer, sier han. Behovet for team bestående av folk med mange forskjellige erfaringer og bakgrunner, kommer til å øke. 

– Det kommer til å bli flere psykologer og advokater inn i kundeveiledningen, det vil si mer tverrfaglige team. 

TRE RÅD OM SPARING 

Andreassens tre viktigste råd for forvaltning av sparepenger starter med risiko. 

– Det ene er at du må ta risiko med sparepengene, ellers får du ikke noe særlig avkasting.  

De som sparer til pensjon på lønnskontoen, fordi de tror det er risikofylt å ha aksjer, løper den risikoen at pengene ikke vokser.   

– Eller, som det er fare for i vår nullrenteverden, at de taper seg i verdi. Det er større fare for at det kan skje på lønnskontoen enn i aksjemarkedet. 

Jan Ludvik Andreassen har blant annet vært gjest på Nytt på Nytt.

Volatiliteten, det vil si svingningen i aksjeprisen, kan være 15 prosent i året opp eller ned.  

– Men i gjennomsnitt vokser det med 2–3 prosent mer enn om du har penger på bok. I over 30 år har det vært det viktige perspektivet. 

Råd nummer to handler om likviditet.  

– Du bør ha tre månedslønninger som står på en sperret konto. Hvis du tar opp 300 000 ekstra i boliglån, selv om lånet er billig; sett pengene på en egen konto og kanskje i en annen bank. Spørsmålet er om du klarer å holde deg unna og ikke sprenger kassa hver gang det er båtmesse. Så er det en veldig fin ting å ha for mange av livets omveltninger. At besitte kontanter er finessen, som svenskene sier. 

– Det tredje er den geniale idé om at du ikke skal ha alle eggene i én kurv. Oljefondet sprer seg på 10 000 selskaper, nesten alle som finnes. Noen er ekskludert som kull og menneskerettighetsbrudd.  

Tre stikkord: risiko, kontanter og å ha pengene spredd. 

– Har du syndet mot dette selv? 

– Å, ja. Da jeg var ung og tok sjanser, satte jeg alle pengene mine i BN-bank fordi renten var god. Den ble kjøpt opp, men jeg kom godt ut. Det er helt ko-ko å ha alle pengene sine i en bitte liten bank i ett land, men 30-åringer blåser jo gjerne av sånt.  

Om ikke annet ga det familien Andreassen råd til å kjøpe hus på Snarøya. 

FAKTABOKS 

Navn: Jan Ludvig Andreassen 

Født: 14. september 1964 

Vokst opp på Høybråten i Oslo og i Virginia USA 

Samboer med Anu 

Ett barn 15 år 

Utdanning: Samfunnsøkonom fra UiO 

Jobberfaring: Utallige strø/sommerjobber, inklusive Vinslottet på Hasle. DNB, Alfred Berg, NBIM, Terra, Landsbanki og Eika Gruppen