#metoo har vist at mange ledere og medarbeidere opplever trakassering og dårlig arbeidsmiljø. Arvid Åsen tror at mye hadde vært annerledes hvis vi hadde vært flinkere til å se hverandre, gi annerkjennelse, men også å stille opp for hverandre når det røyner på.

KRONIKKK: For noen år siden tok jeg et kurs på BI i situasjonsbestemt ledelse. Senere tok jeg Coaching og relasjonsledelse. Min viktigste lærdom var at dette skulle jeg tatt før, men det var heldigvis ikke for sent.

For å gjøre en best mulig jobb som leder og medarbeidere i dag og i fremtiden, må vi alle være villige til å fylle på og endre vår kompetanse i takt med den utviklingen som skjer. I finansnæringen er vi gode på endring og omstilling, men ingenting kommer av seg selv. Derfor er det viktig at du selv tar ansvaret for at du har den kompetansen din arbeidsgiver trenger i fremtiden. Hvis du er usikker, så spør din nærmeste leder.

Når jeg tenker tilbake på mitt snart 50 år lange arbeidsliv, spør jeg meg selv: Hvordan har jeg vært som medarbeider, og hva kunne jeg gjort annerledes som leder i 25 år?

Mine kolleger har sikkert bedre svar på disse spørsmålene enn jeg selv. For meg har det vært viktig at det har vært rom for å diskutere hvordan vi egentlig har det med hverandre. I en hektisk hverdag er det lett å glemme enkeltmennesket. Hvor ofte gir du ros til en kollega? Eller hvor ofte sier du til noen at de betyr utrolig mye for deg? Det er lett å leve etter prinsippet at hvis jeg ikke sier noe, så er alt i orden.

Jeg måtte endre fokus etter at jeg hadde gjennomført BI-kursene, men jeg kjenner fortsatt at jeg har hatt mye å gå på. Heldigvis minnes jeg også enkeltepisoder med glede som da Alf, en av mine gode kolleger, stakk hodet inn på kontoret og lukket døren. Alf leverte alltid gode resultater, men hadde hatt noen dårlige uker. Dette hadde vært tema i vår ukentlige oppfølgingssamtale. Han var veldig lei seg. Han slet på hjemmebane. Hadde konsentrasjonsvansker. Tankene var alltid et annet sted. Han lurte på om han burde sykmelde seg og søke hjelp, men samtidig orket han ikke å gå hjemme. Da ble ting enda verre.

Vi ble enige om at vårt HMS-apparat sto til hans disposisjon. Han ville fortsatt jobbe, og jeg ga ham frihet. Han trodde ikke at han ville kunne bidra med noe i en tid fremover, og jeg sa: Du bidrar igjen når du er klar.

Etter en måned kom Alf og takket meg fordi jeg hadde sett ham, forstått ham og gitt ham handlingsrom og frihet. Nå var han klar til å yte igjen. Salgstallene for avdelingen min var selvfølgelig dårligere denne måneden. Det måtte jeg stå til ansvar for, men jeg hadde bare gjort jobben min og var glad. Det var jeg som skulle takke. For det er dette jeg helst vil huske fra et langt arbeidsliv: At jeg evnet å se deg og fortelle deg at jeg bryr meg om deg. Men aller viktigst: Jeg evnet av og til, å se hva du betyr for meg.

Arvid Åsen

DNB-pensjonist som jobber med pensjon for YS.